Hamaca reiseblogg

Når vi først var i Australia måtte vi jo sjekke ut verdens største korallrev - Great Barrier Reef. Tross flere dystre meldinger om ødelagte rev fikk jeg min beste snorkleopplevelse på revet, og det fikk jeg dokumentert med undervannskamera!
 

Fra Cairns, som ligger nord på Australias vestkyst, bestilte vi et Reef Cruise som skulle ta oss ut til det ytre revet av Great Barrier Reef. Oppmøte var klokken halv åtte om morgenen ved havnen, men vi var raskt oppe ved tanken på hva slags opplevelser som ventet oss. Båten var ganske stor, det var nok plass til rundt 100 passasjerer, men det var heldigvis lite trengsel.

I tillegg til billetten på 139 AUD kunne vi bestille enkeltdykk til 65 AUD, og meldte oss derfor på et, siden vi gjerne ville sjekke ut dykkermulighetene på revet og. For å få med divemaster ut i vannet måtte vi betale 10 AUD til, for her var tydeligvis ikke dette pålagt. Alle som var ute i vannet måtte også ha på blå stingersuits så de ikke skulle bli stukket eller brent av sting rays eller maneter. 
 

Mannskapet fortalte oss at sikten var nesten på sitt beste denne dagen - 30 meter, så da var det bare å komme seg utti! 

De som ikke hadde dykkerserifikat kunne ta introduksjonsdykk med divemaster og måtte svømme hånd i hånd så det ut som, mens vi med Open Water kunne svømme mer fritt. På dykket vårt fikk vi se de giftige, men utrolig stilige lionfisha, masse klovnefisk (NEMO!), gigantiske clams som åpnet og lukket seg når vi kilte de, sjøpølser, noen rokker som kom flagrende opp fra sanda og ikke minst en white tip reefshark! Stilig!
 

Etter dykket var det bare å få av seg dykkeutstyret og få på snorkleutstyret. Vi hadde fortsatt en del tid igjen på Hastings Reef, og det var grunt nok til å snorkle lange veier bortover i det nydelige turkise havet. 

Jeg tok med det lille Olympus-undervannskamera vi hadde kjøpt hjemme for 1300 kroner, og svømte lengre og lengre utover på det vakre revet. Kameraet kunne ta bilder ned til 3 meter, og har også videofunksjon, men er ellers ganske dårlig. Likevel er muligheten til å ta bilder under vann et must på slike steder!
 



Mens jeg lå ute i havet og duppet ,så jeg plutselig at den eneste fyren i nærheten vinket på meg og pekte ned i vannet. Jeg svømte forsiktig bortover og speidet igjennom dykkermasken for å se hva han pekte mot, og plutselig fikk jeg øye på den - en nokså stor, og veldig vakker sjøskillpadde som grasiøst og rolig svømte avgårde. 

Jeg kjente det kilte inni meg, der vi svømte bare en halvmeter over og studerte den vakre skapningen. Vi fulgte den bortover et godt stykke, så jeg fikk både et par bilder og en filmsnutt. En utrolig fin opplevelse!






Å være ute i vannet ved Great Barrier Reef var en magisk opplevelse! Derfor er det så utrolig synd at revet stadig blir mer og mer ødelagt. Det yrende dyrelivet man finner under vannet her er helt unikt, men også utrolig skjørt. Korallene utgjør et eget økosystem som er viktig for både havet og fiskene som lever der. Så det er viktig at vi tar vare på disse skattene og er forsiktige når vi er ut og snorkler/dykker folkens!

Etter å ha vandret i ferskvannselva, Eli Creek, sett det 70 år gamle japanske skipsvraket og gått opp på Indian Head for å få utsikt over øya, satte vi kursen mot resorten vi skulle sove på. På veien dit ble det likvel et stopp til ved noen rare sandformasjoner, som lignet på fjell. The Pinnacles hadde 70 forskjellige nyanser av oransj, og så i det hele tatt ganske spesielle ut.




Resorten vi overnattet på hadde store firemannsrom, så Kenneth og jeg delte rom med australske Andrew og engelske Joy, som også reise sammen. Hyggelige folk! Men da vi skulle legge oss for kvelden, merket vi at flere av bøkene, håndkle, klær og sko i sekken var nesten kliss våte. Bagasjen vår hadde ligget bak i bagasjerommet på bussen, men den var tydeligvis ikke tett, siden saltvann hadde sprutet inn da vi kjørte langs stranda.. Great! Den lille laptopen min hadde også ligget i bagasjen, men heldigvis funket den fortsatt! Vi klaget til guiden vår, som ga oss et nummer til sjefen sin, men det endte med at vi ikke fikk noe tilbake for skadene...


Uansett hadde vi en dag til på Fraser, så det var bare å komme seg inn i bussen igjen, og få opp humøret. Andre dagen skulle vi nemlig se litt mer av midten av øya. Bussen humpet innover noen smale, dårlige veier, og for oss som satt baki, var det ikke få ganger vi skallet i taket. Da vi endelig fikk komme ut, gikk vi en tur rundt i jungelen og fikk se mange spennende trær og planter. 

For eksempel tre med salathode, stranglertrees der et tre vokste utenpå et annet, og etterhvert tok over hele det gamle treet, eller trær som skiftet sin egen bark.

Siste stoppet på turen var det vi hadde gleda oss mest til. Inne på øya var det nemlig ferskvannsinnsjøer med nydelig, hvit sandbunn. Den mest kjente innsjøen heter Lake McKenzie, men for å slippe unna turistene, dro vi heller til Lake Birrabeen. Et helt nydelig sted, med krystallklart vann og akkurat passe vanntemperatur. Her fikk vi dessverre ikke mer enn en times tid, men likevel ble det turens høydepunkt.

Så selv om ikke vår organiserte tur ble helt tipp topp, kan jeg anbefale en tur til Fraser Island.. men mitt tips er: lei heller din egen bil, og legg opp turen selv! :)

Fraser Island (Queensland, Australia) er verdens største sandøy, og det eneste stedet der regnskog vokser rett på sanda. For å komme seg rundt på øya kjører man firhjulstrekere på de brede strendene, der makshastigheten er 80 km/t. Øya er 120 km lang og 22 km på sitt bredeste. Det er også her du finner de best bevarte dingoene i Australia. Bli med og utforsk øya! ;)

  For å kunne ut på Fraser Island kan du enten bli med på en organisert tur, eller leie din egen firhjulstreker. Det er veldig populært å campe ute på øya, og mange tar med seg telt, fiskestenger og godt drikke, og finner sin egen øde strekning av stranda. 

 Siden vi var der rett etter juletider i fjor, var det vanskelig å få tak i en egen bil, så vi meldte oss like godt på en organisert tur gjennom Sunset Safaris. Det ble en skikkelig dyr affære, 1750 kr per pers for en todagers tur. Men for oss som var vant til det spontane livet i Asia, måtte vi virkelig lære oss å planlegge i forveien i Australia!

  En ferje, uten terminal eller noe form for av og påstigning, stoppet i sandbankene og stakk ut en påkjøringsrampe. Fra nå av ble det ikke mer kjøring på vei, men heller sand! Bølgene slo opp mot hjulene, mens vi raste bortover på den øde stranda. Vi møtte et par jeeper her og der, men ellers var det ikke mye liv å se.


Etter en times tid stoppet vi ved et elveutspring, der det også stod en del andre biler. Eli Creek kalte de stedet, som var en ferskvannselv med rent, deilig vann. Vi ble rådet til å følge en sti litt innover på øya, og gå/gli tilbake til havet derfra. Elva hadde nemlig en liten strøm, som gjorde den perfekt til en rolig tur i badering. Dessverre hadde ikke vi det med oss..


Det var visst noen andre som likte seg i området også...

Litt lengre oppe kom vi til et gammelt, rustent skjelett av et skip (Maheno). Vi ble fortalt at det hadde blitt stranda, da japanerne skulle frakte skipet fra Australia til Japan, og hadde stått der siden. Altså i 70 år! Halvveis nedgravd i sanda, og med bølger slående opp mot det ble det en ganske stilig attraksjon.



Neste stoppested var Indian Head, et utkikspunkt ganske langt opp på øya, der vi kunne se de lange strendene både den ene og den andre veien. Utover var det bare endeløst hav, så Kenneth fastslo at dette måtte være "Verdens Ende". Men om det ikke var verdens ende, var det hvert fall langt til neste fastland! Det kunne vi jo fastslå. 


Neste del av turen: Fraser Island - verdens største sandøy! (del 2)

I utgangspunket hadde jeg bestemt meg for å droppe ekstremsport da jeg kom til Australia... men plutselig satt jeg på et lite, bråkete fly med fallskjermdress og en gæærn australiener bak meg. Ingen vei tilbake!


20 spente mennesker satt på bussen ut fra Sydney. Etter å ha skrevet under side og opp og side ned, hadde vi endelig fått satt oss på bussen, og nervene var i høyspenn. 45 minutter senere kom vi til en åpen slette, der det stadig dala ned fallskjermer i forskjellige knæsje farger. 

Vi måtte så stille oss i kø for å betale og registrere navn, før vi så ble ropt opp i grupper på fire. Ikke lenge etter hørte vi navna våre over høytalerannlegget, og vi gikk inn for å møte den vi skulle hoppe med. De andre fikk hver sin hyggelige instruktør, mens jeg sto der alene og ventet. De andre fikk på seg dresser, seler og fikk litt informasjon, og men fortsatt stod jeg alene og ventet. 

Da de andre hadde gått til flyet, dukket endelig min fyr opp. Han introduserte seg så vidt, og slang på med utstyret. Ikke noen beroligende ord her nei.. bare rett opp i flyet uten noe form for informasjon. Og jeg som hadde bedt om å bli tatt bilder av og. Hvor var kameraet? 

Rett før flyet lettet fikk jeg hintet frampå at jeg hadde bestilt med bilder, og han stoppet flyet og løp inn for å hente kamera. Videokameraet hadde fisheye og ble festet til armen hans.. hadde kanskje håpet på litt bedre kvalitet, men men.

På veien opp satt jeg og ergret meg over denne teite dusten jeg hadde betalt så mye for å hoppe sammen med. For en idiot! Han må vel skjønne at folk er redde og nervøse før de skal hoppe! Like etter rettet flyet seg opp, og vi fikk beskjed om å reise oss. Vi ble festet sammen, så jeg satt foran på magen hans, også var det bare å smile til kameraet, og late som ingenting :P  

Vi var de andre som skulle hoppe, og for en syk følelse det var å se de første forsvinne ut fra flyet... vi var de neste! Jeg fikk beskjed om å bøye hodet tilbake, også lyste lampa grønt, og det bar utenfor kanten! 

Vi tomla rundt litt før vi lå stille, og det suste som bare det på alle kanter. Jeg prøvde å smile og hyle, men munnen ble bare helt tør, og hylene forsvant i alt bråket. Steike for en følelse! 

Etter rundt 50 sekunder var fritt fallet over, og fallskjermen ble løsnet ut. Plutselig ble alt stille, og vi seilte rolig fra den ene siden til den andre.

Først da fikk jeg beskjed om å trene på landingsteknikken, som var å løfte beina framover.. 

Snart var  vi ikke langt fra landingsplassen, og jeg løftet beina som jeg hadde fått beskjed om. Australiern tok imot da vi kom til bakken, men skjermen blåste litt til den ene siden så jeg landet oppå han.. Pff. Great!

Jeg kom meg bort så fort jeg kunne, for jeg var fortsatt grundig sinna og irritert på denna fyren. Kjæresten min hadde nemlig fått lov å styre fallskjermen litt selv og greier, men det fikk da hvert fall ikke jeg! 

Da vi skulle få utdelt diplom og bilder, kom australiern mot meg og beklaga at han hadde rota med kamera. Så som plaster på såret fikk jeg også hele hoppet på film, selv om jeg ikke hadde betalt for det! Så heldigvis kom det noe god ut av det og. Uansett.. nå har jeg hoppa i fallskjerm! Noe jeg ikke hadde trodd jeg kom til å gjøre på den turen der hvert fall! Og sinnet mitt overdøva nervøsiteten på flyet, så det var egentlig ikke så ille likevel ^^

Været var nydelig og gradestokken viste godt over 30 grader idet vi gikk mot havna for å finne båten vi skulle være på de neste tre dagene. Vi og 13 andre reisende hadde nemlig bestilt oss en to netters seiltur på den 14 meter lange båten, Mandrake, og var klare for å utforske Queenslands skjærgård.

Skippern vår var en hardbarka Aussie, som kjente farvannet ut og inn. Kokken/guiden var ei engelsk, livatt jente som het Rachel. Resten av gjestene var en familie fra Mosjøen, to amerikanere, to italienere, to fra Frankrike og en fra Spania. Inni båten var det to rom, der det var sengeplasser til alle. Litt trangt, men går fint for et par dager.

Jeg hadde nesten aldri vært på en seilbåt før, så det var spennende å prøve, selv om det ikke varte særlig lenge. Det var ganske vinnstille første dagen, så ble mest å bruke motoren. Vi kjørte rundt noen små øyer og fikk høre historier om kjendiser som dro på luksusresorter på bortgjemte øyer for å komme unna de slitsomme journalistene. En snorkletur fikk vi også til før vi fikk servert en deilig middag i solnedgangen.

Morgenen etter var vi oppe i 6-tiden, men været hadde dessverre blitt overskyet. Vi fikk også et par snorkleturer med noen store fisker på over en meter, som de kalte Elvis-fisker. Så var det tid for høydepunktet, nemlig besøke den kjente, Whitehaven Beach, som visstnok skal være en helt fantastisk fin, hvit strand som strekker seg langt utover i havet. Vi ble kjørt til land, og måtte gå en sti igjennom skogen, før vi kom ut på utkikkspunktet over de nydelige strendene, som strekker seg utover i det vakre turkise havet.

Det irriterte meg no grenseløst at det ikke kunne være fint vær akkurat denne dagen, for det hadde gjort det enda penere, men likevel var den litt av et syn. Sanda kjentes som mel under beina, og vi kunne gå langt utover i havet på en slags sandpromenade. Det kjipe er at det finnes giftige rokker like ved her, så for å kunne bade måtte vi ha på heldekkende stingersuits.

Den andre kvelden fikk vi gå i land på en annen øy, der det var en liten bar. Vi ble sittende der en stund og prate med en del av de andre folka. Artige folk! En deilig og avslappende tur, der vi kunne sole oss, snorkle, se fine landskap og møte nye mennesker.

For to netter på båten, inkludert mat, en natt ekstra på dorm og snorkleutstyr betalte vi 300 australske dollar pr pers. Turen gikk fra byen, Airlie Beach, som ligger i Queensland.