Hamaca reiseblogg

Vi hadde hørt mye positivt om øya, Utila, som befinner seg i det Karibiske hav nord i Honduras. Men forestillingene om et skikkelig backpackerparadis lik Phi Phi (Thailand) ble fort knust. Likevel fant vi oss til rette i et bittelite øysamfunn lengre utpå havet..
 

Vi hadde nå vært ca 4 måneder på tur, og merket at Norge virket ganske så fjernt for oss. Det var derfor en trøst da Kenneths fetter, Jørgen, kom på besøk og hadde med ordentlig norsk grøtris og kunne fortelle litt nytt hjemmefra! Etter et vulkanbesøk i Guatemala og en tur innom mayaruinen Copan var Jørgen klar for å slikke litt sol, og vi satt derfor kursen mot kysten.
 

Selv om Utila som nevnt befinner seg i det Karibiske Hav, fant vi ikke særlig mange sydhavsstrender på øya. Husene var gamle og forfalne. Det lå masse søppel rundt omkring, og folk kjørte som gærne på mopeder eller firhjulinger på de smale veiene.

Om kvelden ble derimot mye av dette usynlig, og sjarmen fra bryggebarer, smårestauranter og andre backpackere viste øya i et annet lys. En annen grunn til at vi dro ut hit var også dykkemulighetene, så etter å ha sjekket litt rundt med forskjellige dykkersjapper, slo vi til på et tilbud fra Captain Morgan's Dive Center.
 

Jørgen og meg

Neste morgen satt vi på en liten motorbåt på vei ut til en liten øygruppe. Været var dessverre ikke helt optimalt, men selve turen ble en fin opplevelse forde. Øya vi skulle bo på et par dager het Jewel Cay, og har bare 1000 innbyggere, en kirke, noen små lokale spisesteder og et lite "hotell". De fleste av husa er bygd på påler ute i vannet, siden det finnes lite fastland.

Stemninga er rolig og avslappet. Det er lite annet å gjøre enn å slappe av med en god bok i noen strandstoler, gå en to minutters tur rundt på øya eller snorkle i sjøen som omringet oss på alle kanter. 

 
Det var mye morsomt å se mens vi var ute og dykket. Ikke lenge etter vi hadde kommet under vann fikk vi øye på en fin skilpadde som svømte rolig bortover og spiste litt her og der på korallene. Vi fulgte den i 10 minutters tid, før vi ble opptatt av diverse andre morsomme fisk.

Kufisk - noen små stutte fisker med horn i panna.
Blue Tony - noen fine blå fisk
Trompetfisk - noen lange tynne fisk
Parrotfish - noen fargerike ganske store fisk som spiser koraller og bæsjer det ut som sand.

Vi fikk også se noen cleaningstations der noen fisk levde av å vaske andre større fisk.
 

Andre mulige aktiviteter på og rundt øya er blant annet fisking, snorkling og kanoturer. Snorkling var mulig å gjøre bare rett utenfor hotelldøra, eller ved noen av de små øyene rett ved. Vi så blant annet svære fine vifter på havbunnen - stilig!

Vi tok også en kanotur til en øde strand lengre unna. Ikke lenge etter vi hadde gått i land la vi store planer om å bygge vår egen resort på stranda, for området var nydelig! Men så skjønte vi fort grunnen til at ingen andre hadde gjort det før oss. Sandfluer! De var overalt! Vi padlet også innover en elv i mangroveskogen, men plutselig møtte et trist syn oss. Midt inne i den flotte mangroveskogen fant vi DEN søppelfyllinga! Huff a meg!
 

Alt i alt kan jeg anbefale et par dager på Jewel Cay. Spesielt for de snorkle og dykkeglade, men også for de som søker noen litt roligere dager blant lokale. Vi betalte kun 6 USD per natt på "hotellet" - men det kan ikke sies å være helt hotellstandard. Kaldt vann i dusjen og veldig enkle rom, men et hyggelig miljø!

Siden det ikke fantes så mange pene strender rundt Bocas Del Toro, pratet vi litt med et lokalt reisekontor og bestilte oss en tur til Red Frog Beach. Vi fikk prutet prisen ned til 7 USD t/r og var ganske fornøyde da vi hørte at fransk-canadiern vi kom på båt sammen med måtte betale 10 USD.

Vi ble sluppet av på en liten brygge ved en tett mangroveskog og fikk beskjed om å følge stien innover på øya. Båtmannen sa han kunne hente oss om et par timer igjen, forhåpentligvis rett før de fæle sandfluene dukket opp igjen.

Vegetasjonen innover på øya var utrolig frodig og vakker. Nydelige grønnfarger omringet oss på alle kanter, og plutselig kom vi forbi små dammer med brunt vann.

På andre siden av øya fikk vi endelig øye på den deilige, hvite sanda vi hadde lengtet etter, og var ikke sene med å legge oss til rette på stranda. Ikke lenge etter kom det noen smågutter bort til oss med noen store, grønne blader i hendene. Båtmannen hadde advart oss mot disse guttene, men vi var alle sammen for nysgjerrige til å la være og se. Oppi Bladene lå det nemlig noen små, fargesprakende frosker som faktisk har gitt navn til hele stranda vi befant oss på ? Red Frog Beach. Froskene var tydeligvis ganske giftige, men for et par småmynter fikk vi oss en titt og et par bilder.
 

Stranda var lang, så vi måtte jo finne ut hva som befant seg i enden. Der var det nemlig bygd en trapp opp til et platå hvor vi fant både et forelsket par på en krakk, og en utsikt ut mot noen utrolig stilige bølgebrytninger. Bølgene som slo inn mot land gikk nemlig ut igjen og møtte nye bølger, og sammenstøtet ga høye sprut i forskjellige fasonger. 

Andre innlegg fra Bocas Del Toro:

Øylivet på Bocas Del Toro
Bocas Del Drago 

Et populært stoppested blant backpackere i Panama er øygruppen Bocas Del Toro på nordkysten. Stedet tilbyr lite luksus, men mange småkoselige butikker og restauranter, samt enkle bosteder. Bocas kan virke døsig på dagtid, men etter mørkets frembrudd vekkes plutselig backpackerne til liv.

Etter en kjapp båttur fra fastlandet befinner vi oss på Bocas Del Toro, en liten by bestående av forskjellige knallfargemalte trehus, nokså mange trebrygger, unaturlig rette gater og folk som er på jakt etter et avslappet liv langs Panamas kyst.

Vi legger inn på Hotel Dos Palmas med både air con, kleshengre, dusj og TV, som er ganske luksus for oss backpackere. Prisen på 30 USD per natt er litt i høyeste laget, men to netter får vi likevel unne oss, tenker vi, og går ut på en folketom, stor og nesten flytende veranda med hengekøyer og stoler. 
 

Hovedgata befant seg bakenfor en del av lokalbefolkningens egne hus og overgrodde hager. Vi la merke til at gatene i den lille byen var merkelig rette, og i overraskende god stand. Veiene på resten av øya er derimot mindre å skryte av, fant vi ut senere. 
 

Dagene på Bocas ble fylt med litt slækking på den store verandaen på guesthouset vårt, litt festing, en todagers tur til Bocas Del Drago (les eget innlegg) som ligger på andre siden av øya, samt en tur til Red Frog Beach.

Vi hadde nå reist igjennom hele Mellom-Amerika uten å ha møtt på nesten en eneste nordmann. På Bocas fant vi derimot plenty. Vi fant til og med et guesthouse der det kun bodde nordmenn. Nokså uvant synes vi. Andre nordmenn er jo noe av det minst spennende å møte i det store utland. Likevel var vi litt sammen med to gutter fra Asker og fire jenter som studerte i Den Dominikanske Republikk.  
 

Etter besøket vårt på Bocas Del Drago, la vi inn på et mer sentralt guesthouse kalt Calipso. De hadde dormrooms med tre store køyesenger og bad pr rom, men vi var så heldige å få rommet for oss selv for 20 USD. Guesthouset hadde også et veldig fint felles kjøkken med både microbølgeovn og stekeovn - noe man sjelden finner på guesthouses i Mellom-Amerika. En av kveldene lagde vi derfor felles tacomiddag med noen av de andre som bodde der. 
 

Hvis jeg skal komme med et tips på matfronten vil jeg anbefale den koselige frokostcafeen, "The Black Olive". De hadde de beste bagels du kan tenke deg! Billige, ferske og masse forskjellig innhold, samt deilige omeletter med ferskt krydder. Mmm! Enda et pluss var gratis trådløst nett!

Bocas Del Toro er ikke blant mine yndlingsøyer, men er fortsatt en øy jeg ville besøkt igjen om jeg hadde hatt sjansen. Den litt slitne, småkoselige byen har en behagelig og avslappet atmosfære, men blir du lei av hengekøya på guesthouset kan du også dra på en utflukt til en avsidesliggende strand, eller bli kjent med nye folk på en av øyas bryggebar. Altså... litt for enhver smak!

Beklager for litt lite blogging de siste dagene, men jeg leverte hjemmeeksamen på mandag, og da hadde jeg sitti og skrevet i en uke. Så jeg var da litt klar for å finne på noe annet i et par dager! Men nå har jeg endelig sommerferie! Og det er deilig! I dag har jeg faktisk et litt historisk gjesteinnlegg til dere. Siden Kenneth er veldig historisk interessert og mye flinkere enn meg til å gjøre historie spennende, lar jeg han få gleden av å fortelle dere om Pearl Harbor på Hawaii. 

Gjesteinnlegg av Kenneth Eliassen:

(glogster.com)


Det er tidlig søndag morgen 7. desember 1941. Amerikanske soldater gjør seg klare til oppstilling, klokken er halv åtte. Kontreadmiral Isaac C. Kidd gjør klart til oppstilling på brua til USS Arizona. Han står der uvitende om hva skjebnen har i vente, for de nå framtroppende soldatene. Uten forvarsel runger flyalarmen over høytaleren. Ringinen dempes og overdøves av speakeren, beskjeden er kort og konsis. Japanerne kommer! Sekunder senere sprer panikken seg på dekket til USS Arizona. Soldatene kan selv bekrefte speakerens beskjed. De ser fly i horisonten, mange fly.

HISTORIEN BAK ANGREPET: Etter første verdenskrig ble det opprettet et Folkeforbund, (FNs forløper), som hadde en hovedoppgave. Oppgaven var simpel; unngå framtidige ødeleggende kriger. Det første problemet Folkeforbundet stod ovenfor var den ekstreme nasjonalismen og holdninger til raseforskjeller. Japan søkte Folkeforbundet om å bli en likeverdig rase likesom de Europeeiske, men fikk avslag. Japan trakk seg da ut av Folkeforbundet og slo over på et ekstremt nasjonalistisk spor. I tillegg var Japan en imperialist stat(erobrer stat). Japan tok sikte på herredømme over Stillehavet og økt innflytelse i Asia. Noe USA ikke ville godta, og lovet krig om de gjennomførte planene.

Skrittene nedover dekket på USS Missouri, gir en slags ærefryktig følelse. Guiden forteller at akkurat her ved siden av oss, undertegnet Supreme Commander of the Allied forces Admiral Douglas MacArthur overgivelsestraktaten til Japan, som endte Andre Verdenskrig. En artig fun-fact er at han skrev under med !7! forskjellige penner, for å sikre mot forfalskning. Det samme gjorde Japans representanter.

Skipet USS Missouri ble bygd under krigen og ble ferdigstilt i 1944. Det er en identisk kopi av USS Arizona som sank under det første angrepet fra japanske fly. Kontradmiral Isaac C. Kidd var kommandør på SS Arizona, men overlevde ikke. Samlet i angrepet mistet 2500 soldater livet. Japanerne sank 7 skip og skadet et halvt dusin til. Skipet USS Missouri fikk en symbols verdi. Fordi dette skipet seilte amerikanerne helt inn forgården til japanerne ved Mount Fiji, og sikret deres overgivelse.


I dag ligger det et minnesmerke over USS Arizona (den hvite, lange byggningen), som fortsatt ligger på bunnen i bukta her. Den ble truffet i båtens dynamittlager og sprengte og sank på 9 minutter! Nesten 1500 mann gikk ned med USS Arizona. Det er egentlig mulig å komme ut dit, men den hadde vært stengt i 3 mnd, så vi fikk ikke muligheten til det...

Vårt møte med det store slagskipet var blandet av mange forskjellige følelser. Først og fremst var det helt enormt og uten tvil den største jolla vi noen gang har satt ben på! Samtidig var det teknologisk nytt i samtiden. Våpenteknologien var mildt sagt sinnsyk. De største kanonene kunne avfyre skudd på kilometers avstand med centimeters presisjon. Og disse kulene var noe annet enn softgun kuler...


I dag 70 år etter angrepet, satt tre veteraner og hilste i Hawaii skjorte med et smil om munnen på Pearl Harbor-museumet. De signerer gladelig en hilsen til deg på plakater de deler ut. Mens vi går rundt å ser på slagskip, informasjonsplakater og effekter fra krigen, observerer vi noe gledelig. Sammen med oss går amerikanere og japanere, side om side. De gjør det samme som oss. De observerer angrepets hendelser og viser sin respekt ovenfor de falne. Mange mistet noen de var glade i under andre verdenskrig. Men en ting er sikkert, krigens grusomheter satt til side. Verden er i dag et mindre sted, og folkene - de er likere.



 

Nå skal du få høre historien om mine to dager på Bocas Del Drago. Hvordan et sted kan være så forskjellig fra dag til natt skjønner jeg fortsatt ikke! Bocas Del Drago er et lite sted på den populære backpackerøya, Bocas Del Toro nord i Panama.

For å komme oss til Bocas Del Drago, måtte vi ta en minibuss fra byen og igjennom bushen. Sammen med lokale skoleunger, og andre folk på ærender, humpet vi innover på øya på små grusveier. Selv om det for det meste var trær, busker og palmer vi kjørte forbi, kom vi også forbi noen små åpne plasser med hus. 45  minutter senere så vi endelig havet igjennom trærne igjen, og kunne stikke tærne våre rett ned i sanda.

Søken etter paradissteder er alltid til stede når jeg er på tur, og nå føltes det virkelig som om vi hadde funnet et! Stedet hadde kun noen cabinas (hytter) til leie, samt en restaurant, som hadde åpent et par timer i døgnet. Ellers var det ikke så mye mer enn palmer, hvit strand og turkist hav. Helt nydelig!  Men hvorfor var det ikke flere folk på dette vakre stedet? Bortsett fra et par dagsturturister, så det også ut som vi var de eneste overnattingsgjestene, og det passet oss egentlig bra. 

Selv om sandstrendene så litt rotete ut, med palmeblader og sånt liggende rundt, gjorde ikke det så mye. Det ga oss heller inntrykket av at stedet var litt uberørt, i forhold til alle de andre turiststedene vi hadde vært på. Fra hyttene kunne vi spasere laaangt bortover en hvit strand med svære palmer hengende over oss. Så fant vi oss et fint sted ved havet, og ble værende der resten av dagen. I løpet av tida vi var der, støtte vi bare på et fåtall andre, så det var langt fra umulig å ta seg et deilig nakenbad :)

Da klokka begynte å tikke mot fire, var det greit å begynne på tilbaketuren. I løpet av dagen hadde vi merket oss noen små fluer som stakk litt om de fikk sitte for lenge, men vi hadde ikke tenkt stort på det. På vei tilbake derimot, ble det MYE verre. Selv om vi gikk fort og viftet med armene, greide sandfluene å sette seg og stikke oss hele tiden. Forferdelig irriterende! 

Etter å ha fått på oss litt mer klær, var sola på vei ned, og vi tok en tur ut igjen. Solnedgangen var helt nydelig, og vi satt oss på en stubbe i vannkanten for å se på den. Men det tok ikke mer enn et par sekunder før vi ble omringet av bittesmå svarte sandfluer, og da var det bare å komme seg vekk! Jeg greide også å gå barbeint over noe grass, der det var noen stikketing. De satt seg under beina mine, og var umulige å få ut! 

Tilbake på rommet, krøyp vi derfor fort under myggnettet, og håpte for guds skyld det ikke var noe hull i det. Rommet vårt hadde ikke vann i doen, og strømmen var bare på fra 18.30 - 23.00. Heldigvis hadde vi pakket med oss et myggnett, og selv om dette var den eneste gangen vi fikk bruk for det på 6 mnd, var det nesten verdt det! De store myggene kom også krypende ut etter mørkets frembrudd, og da var det en krigssti utenfor myggnettet vårt. Vi endte med å bli liggende under myggnettet vårt og spille Heroes 3 på min minilaptop, helt til vi til slutt sovnet.

Morgenen etter viste det seg at myggnettet dessverre ikke hadde greid å holde ute alle småkrypa. Beinet mitt så helt voldtatt ut, og det klødde som bare rakkern! Og da jeg skulle gå ut av senga, var jeg millimeter fra å tråkke på en stor, ekkel kakkerlakk, som hadde greid å havne på ryggen, og ikke greid å komme seg rundt igjen. Fytti! Kakkerlakker er noe av det ekleste jeg vet! 

Det verste var at vi hadde betalt for to netter dagen før... og du vet, backpackere er fattige, og kan ikke kaste bort noe penger! Vi ble der faktisk en natt til, men det skal sies at vi var ganske lettet da vi kom tilbake til den lille byen på andre siden av øya!

Så moralen her er: Ikke bli lurt av selv de vakreste paradisstedene - det kan lure slanger i paradis! 

Vil du allerede begynne å planlegge ferien for neste vinter, er det flere nye og spennende reisemål fra de store reiseselskapene. Om du er lei de vanlige sydenreisemålene som Hellas, Spania og Tyrkia, er det nå fullt mulig å få charterturer til både Afrika, Asia og Amerika.

Varadero, Cuba (www.ving.no)
 

Både Star Tour, Apollo og Ving satser nå på direkteflygninger til Cuba og lokker med det turikisblåe havet på strandområdet, Varadero, og salsamusikk og historie i Havanna. Varadero har en 11 km lang strand, og hotellene ligger tett i tett langs stranden. Havanna ligger to timers kjøretur unna, så det er fullt mulig å få oppleve litt av hvert på en ferie til Cuba. Men selv om det er direkteflyvning, må man altså regne med 13 timer på fly, pluss en 6 timers tidsforskjell. Temperaturen holder seg på 25-26 grader hele vinterhalvåret, så det høres jo deilig ut. 

Men virker som dette kan bli en ganske dyr affære, siden fly og hotell ligger rundt 15-20 000 pr pers, pluss at man tydeligvis må betale noen avgifter når man drar inn, og om man ikke har med reiseforsikringspapirer. Varadero slår meg ikke spesielt billig heller. Enkel middag ca. 130-160 kr, og en brusboks for 14 kr skriver Star Tour.

Varadero, Cuba. Ser jo helt greit ut det her da... (www.startour.no)
 

Ellers kan Apollo også friste med Mexico, og Star Tour med Sri Lanka, Kenya og Barbados vinteren som kommer. 

- Hvor drømmer du om å reise på ferie neste vinter? 

Hvem skulle vel tro at man midt i den travle millionbyen, New York, kunne finne sitt eget, bortgjemte hjørne blant trær og grønt gress? Central Park er åpen for alle og tilbyr mange fine gratisopplevelser i en ellers så pengestyrt verden.

"Save the earth, save the earth" roper skoleunger av full hals, og viser tegninger av grønne, frodige planter og trær. Det er kanskje ikke en selvfølge at de går rundt i Central Park.

Her og der står flinke gatemusikanter for å promotere sitt nye album eller tjene litt ekstra penger. Disse gutta var virkelig flinke, så vi ble sittende å høre i en halvtimes tid, og kjøpte til slutt albumet dems!

Nybakte mammaer gjør mammagymnastikk på noen av parkens benker. I New York er det veldig viktig å komme rask tilbake i form etter en fødsel.

Skoleklasse på tur i det fine vårværet. Flere steder i Central Park er det vanskelig å skjønne at man faktisk er i en storby, men plutselig popper det opp noen store grå klosser bak alt det grønne. 

CENTRAL PARK FAKTA:

- 4 km lang og 0,5 km bred, og ligger mellom 59th street og 110th street.

- Har blant annet to skøytebaner, amfiteater, Central Park Zoo, Central Park Conservatory Garden, en karusell, lekeplasser for barn. 

- Parken ble åpnet i 1857. 

- Fun fact: Central Park was home to the largest concert ever on record. Country Superstar Garth Brooks performed a free concert in August 1997. About 980,000 attended the event, according to the FDNY. (wikipedia)

Som en liten ferie fra spansktimene da vi var i Antigua, tok vi oss en helgetur til Monterrico, en liten by på Guatemalas sørkyst med kølsvart sand og brennende hete dager.

På grunn av varmen var det vanskelig å ligge på stranda, og spesielt siden sanda var svart, men vi fikk noen andre fine opplevelser mens vi var der. Noen skillpaddevenner hadde tatt seg av skillpaddeunger som var født på stranda, og de hadde nå blitt store nok til å bli sluppet ut i det store, åpne havet.

For en liten slant penger fikk man sleppe ut sin egen skillpadde, og la de konkurrere om å nå en linje i sanda. Denne lille gutten synes det var veldig stas!

Skillpaddebabyene visste akkurat hvilken vei de skulle gå...

...og plutselig var alle slukt av havet, og borte vekk.

Ellers var det slapp stemning i Monterrico, med slække strandbarer og hengekøyer overalt. Varmen gjorde det vanskelig å gjøre så mye annet midt på dagen, så da ble det heller en siesta med en kald øl eller fersk fruktshake.

Vi bodde på Brisas Del Mar, som hadde helt ålreite rom (bortsett fra en del maur..), fint svømmebasseng og restaurant med hengekøyer.

Det bulderer og ryker mens vi sakte nærmer oss den store, mørke vulkanen, Pacaya. Etter å ha blitt kjørt fra Antigua, Guatemala og opp til 2200 moh, begynte vi på turen opp mot den 2552 meter høye, aktive vulkanen. Men vi er langt fra alene. Pacaya har blitt en turistattraksjon, og de lokale stiller med hester eller vandrestokker langs veien.

Første delen av turen gikk langs en nokså smal, men nedtråkket sti med svære lautrær langs sidene. Stadig kom lokale smågutter eller eldre menn med cowboyhatt ridende på hester de ville vi skulle leie for turen opp. Turen opp til vulkanen skulle bare ta 1,5 time å gå, så vi synes det var vel så deilig å gå.

Langs veien stoppet vi forskjellige steder, så guiden kunne fortelle litt om naturen rundt her. Det var blant annet et vann som ble varmet opp av vulkanen like i nærheten.

Toppen begynte som en liten mørk flekk i horisonten, til å vokse seg større og større jo lengre vi gikk. Etter en times tid kom vi til beltet som skilte skog og størknet lava. Lavaen jeg står på her hadde visst rent ned hit for bare et par år siden. En litt skummel tanke siden vi nå skulle gå et godt stykke til opp på vulkanen!

Den størknede lavaen var slitsom å gå på. Det var lett å skjære seg på de skarpe kantene, og det var fullt av askestøv som farga skoa brungråe. Tåka omkranset oss på alle sider, da vi snudde oss for å se ned mot der vi kom fra.

Endelig oppe kom vi til en lavaelv, som så klart var den store turistmagneten. Men her var det varmt ja! Det var utrolig merkelig å føle at det varmet fra bakken istedenfor fra oven. På et par meters avstand kjente vi det brant skikkelig i ansiktet. Lava er ikke å spøke med nei! Noen brukte også lange pinner for å steke marshmallows på lavaelva.

Hvis vi så nedi sprekkene kunne vi se det ulme rødt rett under oss. Ja, nå sto vi virkelig på en stor ulmende, rykende vulkan som når som helst kunne sprute lava over oss.

Turen opp er ikke spesielt krevende, spesielt ikke for oss fjellvandte nordmenn! Vi gikk i sakte fart i grupper på 12-14 stk, og fikk nyti både naturen og utsikten mens vi gikk. En spennende tur jeg kan anbefale på det sterkeste!

Kun et par måneder etter at vi var der oppe, hadde vulkanen utbrudd og drepte tre mennesker. Asken spredte seg helt til Guatemala City, mange måtte flykte og folk ble askefaste. Ganske sykt å tenke på nå i ettertid. Jeg følte meg ikke så veldig utsatt da jeg var der oppe, men det kan fort skje ting altså!

- Har du noen gang vært på en vulkan?

I forrige del av dette innlegget skrev jeg om den lille byen Fortuna, og den svære, aktive vulkanen, Arenal. Det er en opplevelse å gå i Costa Ricas jungel med gjemte fossefall og vakre fugler, men om kvelden er det også spennende aktiviteter å prøve ut.

La Fortuna - Varme kilder, bortgjemte fossefall og en aktiv vulkan (del 1)

Mens vi ventet på at det skulle bli mørkt på observatoriet vi hadde vært ved før på dagen, satt vi og så på den nydelige solnedgangen over Arenalsjøen.

Da sola hadde gått ned, og det nesten hadde blitt helt mørkt, var folk samlet på den svære varandaen på observatoriet for å se de glødende lavasteinene som spretter nedover vulkanen. Det var faktisk nokså kladt, siden vi fortsatt hadde på vått badetøy fra bade i fossefallet. Selv om bilder som det under viser noen tydelige lavastrømmer, var det ikke akkurat noe sånt vi så. Det var heller noen hoppende steiner hvert tiende minutter eller noe sånt, så et kamera med laaang lukkertid kunne vel fått noe sånt, men det hadde jo ikke jeg. 

(www.costaricaforless.com)

På vei tilbake med minibussen, stoppet vi for å se på denne lille krabaten:

Etter en times tid var det klart for å turens høydepunkt. Nå hadde vi sett, hørt og gått langs den aktive vulkanen, men vi hadde fortsatt ikke kjent varmen fra den. Det kunne vi gjøre ved å bade i noen av elvene som går forbi vulkanen under jorda, også blir oppvarmet til boblebadtemperatur.

Vi hadde ikke peiling på hva som ventet oss da vi i kun iført badetøy og lommelykt, for de som hadde, gikk ned en bekmørk sti. Vi hørte det fosset og bruset lengre nede, men vi så fortsatt ingenting mens vi nærmet oss. Guiden hang opp en lykt, og da så vi hvor vi skulle gå utti vannet. 

(Slik ser de ut om dagen.. www.costaricaforless.com)

Det var en helt spesiell følelse å gå nedi det deilige varme vannet som bare så ut som en hvilken som helst elv, akkurat sånne vi finner i Norge. Lufttemperaturen var nokså kald, så dette var en perfekt slutt på kvelden.  Vi satt oss ned i det varme vannet som rakk oss til litt opp på leggen, og ble så dyttet utenfor et lite stryk av guiden. Da vi kom opp igjen hadde vi havnet i en liten kulp, der vi kunne finne oss en stein under vann, og slappe av.

Litt lengere opp i elva, var det to elver som kom sammen, en kald og en varm. Var utrolig merkelig og deilig og kjenne denne overgangen, og kunne veksle side om man synes det var for varmt eller kaldt.

Vi ble sittende i det varme vannet i over en time, med stjernehimmelen og månen over oss, og en helt naturlig varm elv rundt oss. En utrolig deilig opplevelse!

Men dette har så klart costa ricaerne skjønt at de kan tjene penger på, og har laget svære badeanlegg av disse "hot springsa". Vi besøkte et som het Baldi Hot Springs, siden den varme elva hadde falt så i smak.

Det var litt vanskelig å ha med seg sitt eget kamera da vi var der, siden vi gikk fra basseng til basseng, så har derfor hentet en del bilder fra google.

Denne filmen er på spansk, men viser ganske greit hvordan bassengene er.

Baldi Hot Springs har 15 svære bassenger, og flere små med forskjellige temperaturer. Samtlige blir varmet opp av vulkanen og er gjemt her og der mellom palmer og andre jungelvekster. Selv om det var en del folk der, kunne man greit finne et eget basseng, eller område uten andre. I flere av bassengene var det også satt opp barer, så man kunne sitte på barstoler i vannet og bestille en drink. 

Varmen gjorde kroppen utrolig avslappet, så vi endte med å bli der helt til det stengte. Alle bassengene måtte jo prøves, selv om vi ikke orket mye annet enn å ligge/sitte og slappe av.

For 26 USD (rundt 150 kr) fikk vi være her så lenge vi ville, og spise middagsbuffet når vi følte for det. Ikke så verst må jeg si. Jeg ville heller tatt en tur til hit, enn til Badeland i Bø!

Så jeg kan virkelig, på det varmeste (bokstavlig talt) anbefale dette vakre stedet!

Kontrastene fra den tørre, varme kysten i Costa Rica, og til innlandet med regnskog, spennende dyr og vulkaner, er stor. De fleste drar til Costa Rica for strandlivet, men er det noe du bør få med deg, så er det den vakre naturen i innlandet, med naturlige varme kilder - varmet opp av den aktive vulkanen, Arenal!

Hvite strender og svaiende palmer trenger jeg ikke å fortelle så mye mer om her, men innlandet innholder en del ukjente opplevelser og spennende landskap jeg gjerne vil skrive litt mer om.

Rundt 5 timers chickenbustur (et bussbytte. Koster til sammen 3000 colon = 35 kr) nord-vest for hovedstaden, San Jose, ligger den lille byen Fortuna like ved foten av den aktive vulkanen, La Arenal.

Fra den ene siden ser vulkanen veldig sovende og rolig ut. Den er dekket med skog, og ser relativt ufarlig ut der skyene smyger seg over toppen. Men vulkanen har en mørkere bakside. Helt fra 1968, da den fikk et enormt utbrudd på siden av den gamle vulkanen, har den spydd ut aske og lava. Dette gjør at den vokser 6 meter i året, og er nå over høyden til den gamle toppen. Guiden vår fortalte at om bare to år er den forventet til å sluke den gamle vulkanen, og kan være en stor fare for byen, La Fortuna.

Dette var utsikten fra hostellet vi fant i den lille byen, La Fortuna.

Litt om vulkanen:

- En av de ti mest aktive vulkanene i verden
- 1633 meter høy
- Har vært aktiv hver dag siden 1968, da det var et stort utbrudd og 80 mennesker ble drept. 
- Den har utbrudd 41 ganger om dagen i gjennomsnitt.
- Mange har prøvd å gå opp der, men de fleste har dødd av de skadelige gassene og den ekstreme varmen.

Her kan du se de to toppene, den gamle, grønne til høyre, og den nye, aktive til venstre.

Vi ville sjekke ut vulkanen litt nærmere, og meldte oss på en tur til et observatorium (Arenal Observatory Lodge) på andre siden av vulkanen, der det skulle være mulig å se brennende lavasteiner i mørket. På observatoriet går det også an å bo, eller spise middag med utsikt over vulkanen om du skulle ønske det.

Her fikk vi stå på en stor veranda og se ut på det svære, grå, voksende fjellet. Plutselig kunne vi høre høy buldring fra krateret, og se rykende stein sprette nedover fjellsida, noe som virkelig får deg til å tenke på kreftene som befinner seg i naturen.

Etter å ha tatt noen bilder ved observatoriet, gikk vi avgårde gjennom noen fine hager, og inn på en sti i jungelen. Fuglelivet var rikt her. Vi fikk ta bilde av flere fine, fargerike fugler ved observatoriet, der de satt å spiste på frukt. Kolibrien derimot (to under) var mer opptatt av de vakre blomstene. 

Noen lange hengebruer, der bare noen kunne gå av gangen, hjalp oss til andre siden av bratte daler. Naturen var virkelig nydelig her! Det var det ingen tvil om! Grønne sletter og rikt dyreliv, dette var noe annet enn turistbyene ved kysten!






Etter en stund på stien, ble vi ført ned til et vakkert fossefall. Så da var det bare å smøre seg med litt helsebringende søle, og hoppe oppi den friske, klare dammen under fossen. Fyren under var guiden vår for turen, og var en artig skrue, med mye spennende å fortelle.

Jeg deler dette innlegget opp i to deler, siden det ble såpass langt. Neste del legger jeg ut i morgen. Da kommer det bilder fra solnedgangen ved vulkanen, og litt om hvordan det var å bade i de varme elvene, som blir varmet opp av vulkanen.


LES VIDERE HER:
La Fortuna - Varme kilder, bortgjemte fossefall og en aktiv vulkan (del 2)

Når man reiser igjennom Nicaragua, er det nesten umulig å komme utenom byen, Granada.  Den er brennende het det meste av året, men likevel er det den største turistbyen i Nicaragua. Men turistby i denne forstand er ikke som byene man finner i Spania eller Hellas. Det er sjelden man ser mange turister, med unntak av i hovedgata.

Den svære, fine katedralen som stikker opp fra alle de små rekkene med hus, er Granadas kjennemerke, og byens sentrum. Herfra brer byen seg utover som et rutenett.

Granada ble grunnlagt i 1524 av spanjolene, men har etter det blitt angrepet av pirater flere ganger. Den har også vært Nicaraguas hovedstad, men etter å ha kranglet med byen, Leon om tittelen, ble heller hovedstaden lagt midt imellom disse to byene, og er i dag Managua. Gamle amerikanske skolebusser, eller chickenbusser, som de blir kalt, gjør det lett å komme seg til Managua (47km) eller videre mot grensa til Costa Rica.

La Marced Church (under) ble bygget i 1539, og er absolutt verdt et besøk. Etter en tur i kirken, kan du spørre kirketjeneren om å få komme opp i klokkertårnet (Koster 1 USD). Her venter en nydelig utsikt utover hele byen, og man kan ofte få stå der helt alene. Østover kan man se ut mot den store innsjøen, Lago de Nicaragua, sør kan man se Volcan Mombacho (1345m) og ellers kan man nyte synet av de gamle bygningene og kirketårnene her og der.

Som dagstur ut fra byen er det godt mulig å gå opp på Volcan Mombacho. Turene kan varieres om du ønsker å gå i en halv time eller fire timer, og på toppen finnes det et senter med guider, der man kan få mer informasjon og fin utsikt.

Det går også an å ta dagstur ut til noen av øyene i Nicaraguasjøen. Det er 365 øyer i alt, og det finnes mulighet for kajakkpadling og båtturer rundt en del av øyene.

Gatene er trange, men veldig småkoselige. Husene i kolonistil ligger på rekke og rad, og finnes i alle slags farger. Mange ganger kan det være vanskelig å finne tilbake til riktig gate, siden gatene ser så like ut. Om du ikke har lyst til å ta noen store dagsturer, er vandring rundt i gatene en opplevelse i seg selv. Å sette seg på en gatecafe, ta en kaffe (om du orker i varmen) og titte på hva lokalbefolkningen gjør er faktisk ganske interessant.

Et backpackersted vi fikk anbefalt var Libertad Hostel, og ikke uten grunn. Dette var en liten oase midt inne i en ellers så travel og bugnende by. En liten grønn hage med en fontene i midten, omringet av komfortable hengekøyer. På den ene siden finner vi resepsjonen/baren. Her skriver de bare opp hva du bestiller av drikke på en tavle, også betaler du når du drar. Langs veggen finner man slække sofaer og senger å slappe av i midt på dagen. Altså en utrolig avslappet atmosfære, helt utrolig deilig.

Av rom er det både dorms og dobbelrom med felles kjøkken og do. Jeg bodde på dorm for 6 USD, og da fikk jeg et skap vi kunne låse sakene inn i og en enkel seng. Det var også gratis trådløst nett på stedet, men vannet kom og gikk litt da. Men når man er backpacker må man regne med sånt, så da fungerer våtservietter helt fint. 

I Sentral-Amerikas byer finner man gjerne at bysentrumet er en kvadratisk park, med en fontene og et par statuer, der folk samles for en prat, eller for en matbit. Ellers finner man også gateslegere og gateboder i mange av gatene rundt omkring.

Her kan du også smake "vigorón", en typisk matrett fra Granada som består av yucca (palmelilje på norsk), grisefett, og en grønnsakssalat.

Fra sentrum kan man gå nedover Calle La Calzada og ta seg en lokal øl. Her ligger en rekke små restauranter til en hver smak. Selv om man ofte blir oppfordret til å holde seg inne om kvelden i Sentral-Amerikas byer, så jeg ikke noe spesiell grunn til det i Granada. Bare hold deg til hovedgatene unngå å gå alene, så tror jeg ikke det er noe problem. 

Fra Granada er det lett å komme seg ut på den store øya i midten av Nicaraguasjøen ved navn Ometepe. Den består av to store vulkaner, den ene aktiv. Enten kan man ta båt fra Granada, eller reise med buss til Rivas, og ta en kortere båttur derfra og ut. Ometepe får jeg skrive om i et senere innlegg, en vakker og spennende øy.



Kom gjerne med spørsmål om du har noen.. =)

Har du noen gang tenkt på at du som turist kan ha mye å si for miljøet i landet du besøker? I dagens papirutgave av Aftenposten står det en ganske skremmende artikkel om hvordan strendene i Cancun, Mexico har blitt ødelagte på grunn av all turismen. Sanda som orginalt lå på denne stranda, ble for noen år siden blåst bort av to store orkaner, og gjett hvem som egentlig har skylden for dette?

(http://www.millionface.com)

Før var strendene beskyttet av mangroveskogene som vokste langs kysten, men etter som hotellbebyggelsen bare har blitt større og større, har også mangrovene forsvunnet mer og mer. Hotellene danner også en vegg langs kysten, og det får orkanene til å ta med enda mer sand når de først kommer. Sanda som nå ligger på Cancuns kyst har blitt hentet fra øya, Cozumel, for å få den fin til klimatoppmøte som nå holdes i byen. Ganske så tragisk spør du meg!

En film fra prosessen på stranda i Cancun. Det er flere filmer og bilder på denne linken: yucatan-holidays.com

Muligheten til å tjene penger på turismen har igjen blitt satt ovenfor miljøets beste. Disse hotellene har også bidratt til å at korallrevene utenfor har blitt overgjødslet, noe som fører til at de svekkes eller dør. Vannet som brukes i hotellene blir pumpet opp fra de underjordiske elvene i bakken, og blir så skyldt ut i bakken igjen. Elvene tar da med seg all skitten, og fører det ut i sjøen.

Når temperaturen stiger vil også noen alger, som er viktig næring for korallene forsvinne. Korallene har dermed ikke store sjanser til å overleve framover slik vi behandler dem!

(http://cancun.travel/en -  www.cancungreatvacations.com)

Dette korallrevet er verdens andre største, og strekker seg helt fra Mexico til Honduras. Jeg var selv og dykket der da jeg var på en øy i Honduras, og tanken på at dette korallrevet sakte men sikkert blir ødelagt av turister og  temperaturendringene gjør meg veldig trist! Det har kommet antydninger om at så mye som 60 prosent av korallene har dødd i løpet av de siste 30 årene. Det er helt forferdelig å tenke på hvor mye vi mennesker ødelegger denne fine verden vi bor i, og mer og mer for hver dag. Vi må begynne å se konsekvensene av det vi gjør, og ikke bare tenke på det vi tjener der og da!

Men hvordan kan vi få folk til å begynne å forstå at vi må ta vare på miljøet vårt før det er for sent?  

Dette er et stort dilemma, siden vi nordmenn er så glad i å dra på ferie. Hvordan kan vi vite om miljøet blir påvirket? Hvor kan vi dra for å sleppe å skade miljøet noe mer? (Vi vet jo alle at flytrafikk har en stor del av skylden for Co2-utslippene, men flytrafikken er det ikke lett å få stanset med det første..) Jeg får nok droppe den neste ferieturen.. :P

Har du noen gang spist Macadamianøtter? Vet du hvordan de vokser, eller hvor de kommer fra? Her i Norge vet vi ofte lite om hvordan produksjonen av produkter vi kjøper egentlig forgår. Da jeg var i Mellom-Amerika var jeg på en liten, enkel Macadamia-farm, og så hvordan de ble høstet og brukt til mange forskjellige formål.

(www.toolbox.as, www.bfeedme.com)

Macadamianøttene kommer opprinnelig fra Australia, men brukes nå de fleste steder i verden. I Guatemala slet mange fattige familier med for ensidig kosthold med mye maismel og kaffe. Ved å bruke macadamianøtter i kostholdet sitt, ville de få en del viktig næring de ellers ikke ville fått.

Like utenfor Antigua i Guatemala besøkte jeg Macadamiafarmen, Valhalla, som produserer forskjellige produkter av macadamianøtter. De har også en liten cafe, der man kan få matretter med macadamianøtter.

På trærne du ser på bildet under vokser macadamianøttene. Trærne blir ca tre meter høye, og kan høstes hele året. Når nøttene faller ned på bakken, er de ferdig til å høstes.

Deretter må de ligge å tørke i 20 dager før å få dem lettere ut av skallet.

På denne farmen finnes det ikke elektriske maskiner, men noen andre smarte løsninger, for eksempel denne sorteringsmaskinen. De som er minst faller ned øverst, og de største nederst.

Deretter går de i en maskin, der de blir ristet kraftig, så man får ut det hvite gullet som befinner seg inni, altså macadamianøtten.

Etter omvisningen fikk vi sette oss i bakgården, en nydelig hage, og fikk servert deilige macadamiapannekaker med blåbærsyltetøy og frukt. Utrolig deilig!

Macadamianøttene kan brukes til å mangt. De kan males til mel, bli til nydelig nøttesjokolade (akkurat som sørlandschips macadamiasjokolade helt øverst på siden), til oljer og kremer (jeg fikk en deilig ansiktsmassasje med en av oljene mens jeg var der, anbefales!), og kan brukes i mange matretter. Macadamiapaier, i salater, i desserter, i wok osv.

Macadamianøttene inneholder mye fett, men kun av det en- og flerumettede fettet som er godt for hjertet og kolesterolet. I tillegg er den rik på kostfiber, B-vitaminet tiamin og magnesium, og den er en fin kilde til jern.

- Liker du macadamianøtter?